Juridisk kamp

Oppdatert 22.08.2024

I dag tøyer norske politikere både lover og konvensjoner for å finne juridiske smutthull for å forfølge de truede rovdyrene. Derfor er NOAHs juridiske arbeid sentralt i vår innsats for rovdyrene.

I 2019 valgte NOAH å gå til sak mot staten for ulvenes skyld. Men før vi gikk til dette steget, hadde vi arbeidet intenst juridisk for å redde rovdyrene.

Beskytte rettsvernet

Norge er forpliktet til å beskytte de truede rovdyrene ut i fra Bernkonvensjonen, Naturmangfoldloven og Grunnlovens §112 om befolkningens rett til naturmangfold. Men de siste årene har man sett at lovene og konvensjonene er under sterkt press fra nærings- og jaktinteresser. NOAH har kjempet en konstant juridisk kamp siden 2016 for at ikke det minimum av rettsvern som rovdyrene har, skal ødelegges ytterligere.

I 2016 startet en juridisk klappjakt på ulven fra politikernes side. Det begynte da departementet omgjorde rovviltnemndenes vedtak i desember 2016 og reduserte antall ulv som kunne skytes fra 47 til 15. Departementet hadde bedt om en grundig utredning fra Lovavdelingen i Justisdepartementet i forbindelse med saken. Lovavdelingen var tydelig; å skyte alle ulvene hadde ikke juridisk dekning. Ulvefiendtlige stortingspolitikere ville imidlertid ikke godta saksgangen, de ville selv ha siste ordet i klagesaken. Når stortingspolitikere krever makt over områder de ikke skal ha makt over, bør mediene reagere. Men tvert imot ble disse politikerne heiet frem av kommentatorer som tydeligvis selv ikke skjønte maktfordelingsprinsippet mellom storting og regjering.

Norge er forpliktet til å beskytte de truede rovdyrene ut i fra Bernkonvensjonen, Naturmangfoldloven og Grunnlovens §112 om befolkningens rett til naturmangfold.

Etter dette ble det tydelig at regjeringen så etter juridiske smutthull for å uthule vernet av ulvene. Stortingspolitikere skrek fra sidelinjen at ulv måtte skytes – selv om Lovavdelingen nettopp hadde stadfestet at deres krav brøt med lover og konvensjoner. Og Klima- og miljødepartementet begynte å løpe etter "stortingets vilje" med absurde tiltak for å tilfredsstille dem. Knapt to uker var gått av 2017 før Klima- og miljødepartementet lanserte "12 punkter" i Stortinget, over vedtak de kunne tenkes å foreslå som skulle gjøre det "lettere å felle ulv".

NOAH fikk møter med departementet og Stortingets miljøpolitikere for å komme med en motvekt til den massive politiske ulveforfølgelsen som man så starten på. Tidlig februar kom forslag om å utvide jakttiden på ulv inn i parrings- og yngletiden. Høringsfristen var én uke, mot normalt 3 måneder. NOAH sendte inn høringssvar og deltok på høringsmøte. Men departementet visste allerede at det var "dyreetiske betenkeligheter" ved forslaget, og anså at "behovet for å prøve ut ulike tiltak med sikte på bringer ulvebestand nærmere bestandsmål, må veie tyngre" enn dyreetikk.¹ Dermed ble utvidet jakttid banket igjennom. Et par uker etter kom nytt utspill fra departementet: De ba om en "juridisk dugnad" hvor uavhengige juristmiljøer ble oppfordret til å gi departementet innspill i ulveforvaltningen innen 13 dager - som en slags overprøving av Lovavdelingens egen utredning.² To jusprofessorer ved Universitetet i Oslo tok oppgaven - og var i store trekk enige med Lovavdelingen; ulvene kan ikke skytes lovlig. Bonde- og jegerorganisasjonene fikk advokater til å sende innspill om at ulver måtte kunne skytes av hensyn til bl.a. jaktinteresser. Av to partsinnspill for ulven var den ene en juridisk utredning fra NOAHs jurister og veterinærer.

Før de juridiske innspillene var på plass - og med samme høringsfrist - sendte så departementet ut en høring 22. februar om en endring i Naturmangfoldloven og Rovviltforskriften - alt for å gi "noe større mulighet for felling av ulv". En endring i selve loven som skal beskytte norsk naturmangfold og truede arter ble altså kastet ut med en høringsfrist på 5 dager - inkludert en lørdag og søndag. NOAH holdt tempoet, sendte igjen inn høringssvar og deltok på høringsmøte - og understreket at vi anså hele prosessen som brudd på forvaltningsloven. Men man kan trygt si at høringen var ren pro-forma, og at argumenter for ulvens beskyttelse allerede var feid under teppet for andre hensyn: Man ville bane vei for skyting av ulv ganske enkelt for å redusere antallet av en kritisk truet art - uten at det har skjedd noen "skade" som ellers er kriteriet, og "på toppen", som departementet uttrykte det, av de ulvene man allerede skyter i lisensfelling.³

Juridiske innspill har også blitt sendt fra NOAH om de ulike nye uetiske jaktformer som er blitt innført på rovdyr de siste årene, slik som jakt med løs hund etter ulv.

Men alt bråk fra Stortingets talerstol til tross; forslaget om lovendring gikk ikke igjennom. NOAH hadde gitt Venstre, SV og MDG grundig informasjon om hvorfor en slik endring ville være svært negativ, og Venstre klarte å holde de borgerlige partiene til regjeringsløftet om å ikke røre Naturmangfoldloven. Imidlertid klarte stortingsflertallet å vedta en "instruks" til departementet om endringer i Rovviltforskriften slik at lisensfelling - som per definisjon er "skademotivert felling" av fredet vilt for nettopp å forhindre skade på beitedyr⁴ - nå også skal kunne bestemmes ut i fra "offentlige interesser". Som NOAH understreket i sitt innspill kan verken lommeboken til jaktselskaper eller en subjektiv opplevelse av senket livskvalitet fordi det finnes ulv i skogen, kvalifisere som offentlig interesse. Men det er nettopp jaktinteresser og generell uvilje mot ulv som ulvemotstanderne nå forventer skal være grunn god nok for å ta livet av flere truede dyr. NOAH har klaget inn til Sivilombudsmannen at endringen ble gjort uten høring, og uten presisering av hva den egentlig vil bety for rovdyrene.

Juridiske innspill har også blitt sendt fra NOAH om de ulike nye uetiske jaktformer som er blitt innført på rovdyr de siste årene, slik som jakt med løs hund etter ulv. Flere slike endringer er heller ikke sendt på høring, og NOAH har klaget inn flere saker til Sivilombudsmannen.

Sak mot staten

I desember 2018 bestemte regjeringen for første gang at det var lov å skyte en ulveflokk innenfor ulvesonen – de 5 % av Norge hvor ulven skal ha ekstra høy beskyttelse. Begrunnelsen var at "offentlige interesser" tilsa at ulvene måtte skytes - disse "offentlige interessene" var uvilje mot ulvene lokalt. Departementet innrømmet selv, i vedtaket, at hensynene som er vurdert i seg selv ikke var vektige nok for å gi rettslig grunnlag til skyting av en flokk i ulvesonen. Allikevel kom regjeringen til at ulvene må bøte med livet på grunn av det høye "konfliktnivået" i området. Og dette til tross for at forskning gjennomført i 2017 fant at ulvene i det aktuelle Slettås-reviret ikke hadde noen unormal adferd og ikke ansås å utgjøre fare.⁵

I desember 2018 bestemte regjeringen for første gang at det var lov å skyte en ulveflokk innenfor ulvesonen.

Med en slik dramatisk utvanning av lovverket for beskyttelse av kritisk truede dyr, måtte NOAH gripe inn. I romjulen 2018 begjærte NOAH ved advokat og jussprofessor Mads Andenæs, midlertidig forføyning – dvs utsettelse av skytingen til vedtaket var blitt prøvd i retten. Dessverre ble det ikke gitt noen midlertidig forføyning innen jaktstart, og kort tid etter var alfaparet i Slettåsflokken allerede drept, før høringen av NOAHs søksmål i det hele tatt var igangsatt. Siden alfaparet allerede var skutt før rettsmøtet, var det ventet at NOAH ikke fikk midlertidig forføyning. Men da kjennelsen kom mandag 7. januar 2019 var det likevel skuffende at retten var såpass summarisk i sin behandling av både Grunnloven og Bernkonvensjonen som viktige tolkningselementer for Naturmangfoldloven. Regjeringen ga selv inntrykk av at politikken de fører i beste fall balanserer på kant med lover og konvensjoner. Statsminister Erna Solberg uttalte: "Ingen har skutt så mye ulv som denne regjeringen. Vi har nå brukt hensynet til de som bor i ulvesonen som et kriterium for å felle Slettås-flokken. Fortsatt er det spørsmål her som kan reises for domstolene ."⁶

I romjulen 2018 begjærte NOAH ved advokat og jussprofessor Mads Andenæs, midlertidig forføyning – dvs utsettelse av skytingen til vedtaket var blitt prøvd i retten.

NOAH forbereder i 2019 selve hovedrettssaken mot regjeringen om hvorvidt de bryter loven ved å vedta skyting av kritisk truede dyr innenfor den snevre sonen der dyrene skal ha høy beskyttelse – og det på grunnlag av hensyn til et mindre antall menneskers personlige uvilje.

Det foregår også en annen rettssak mot norsk ulvepolitikk – i 2017 gikk WWF til sak mot staten over det store antall ulv som ble skutt. De tapte i tingretten i 2018 – men også denne saken går videre.⁷ NOAH har vært en av tre organisasjoner (FVR og Naturvernforbundet er de andre) som har støttet WWF i denne saken, bl.a. med faglige og juridiske innspill og støttemarkering. WWFs ankesak vil komme opp i Borgarting lagmannsrett desember 2019 –før NOAHs sak kommer opp i tingretten. Dersom WWF taper, vil NOAHs rettssak fortsatt være aktuell fordi det ikke bare dreier seg om antall kritisk truede dyr skutt, men at de skytes innenfor sonen med ekstra høyt vern.

Internasjonal rett

Hittil har norsk rettsvesen vist seg ute av stand til å beskytte Norges kritisk truede ulver fra stadig mer intens forfølgelse. Men det er ikke bare norsk lov som skal beskytte disse dyrene. Også den internasjonale konvensjonen om truede arter – Bernkonvensjonen – skal gi ulvene et sterkt vern. Når norsk rettsvesen hittil ikke har hatt en reell gjennomgang av norsk praksis opp mot Bernkonvensjonen, er det en rettslig svikt. NOAH håper at denne vil rettes opp i de rettsrunder som forestår, men også det internasjonale samfunn bør reagere mot Norge.

Hittil har norsk rettsvesen vist seg ute av stand til å beskytte Norges kritisk truede ulver fra stadig mer intens forfølgelse.

NOAH har klaget Norge inn for Bernkonvensjonen for rovdyrpolitikken to ganger allerede, men Bernkonvensjonens sekretariat er tilbakeholdne med å åpne saker mot land – med mindre andre land klager. Det er heller ikke noen instans knyttet til Bernkonvensjonen som kan straffe land som bryter konvensjonen. At det ikke er åpnet sak mot Norge ennå, betyr ikke at Norge ikke bryter konvensjonen. Eksempelvis er det åpnet sak mot Sverige over deres ulvepolitikk – basert på brudd på EUs habitatdirektiv, som er EUs felles implementering av Bernkonvensjonen.⁸ EU-kommisjonen kan reagere mot brudd på Bernkonvensjonen fordi det også er brudd mot Habitatdirektivet. Sverige kan således stilles til ansvar for sin ulvepolitikk, mens Norge – som ikke er del av EU og Habitatdirektivet – ikke har noen overordnet instans som kan stille landet til ansvar overfor konvensjonen for en langt verre politikk mot de truede rovdyrene.

NOAH mener rovdyrenes situasjon viser at det er behov for en egen miljødomstol (som inkluderer dyrs rettigheter) både nasjonalt og internasjonalt, og jobber nå for dette.

Bernkonvensjonens Standing Committee kan åpne sak overfor norsk rovdyrpolitikk, selv om de er tilbakeholdne og har en tendens til å ønske at stater først skal håndtere uenigheter i nasjonal rett. NOAH har over flere år vært i dialog med sekretariatet for konvensjonen om utviklingen i norsk rovdyrpolitikk, og arbeider i 2019 med en ny klage. Sekretariatet har ikke tidligere vurdert hvordan Norge tolker "offentlige interesser" eller skyting innenfor ulvesonen. En representant for sekretariatet har imidlertid blankt avvist at det å beskytte jegernes interesser kan brukes som argument for ulvejakt, og har uttalt: "Det er også et punkt om viktige allmenne interesser. Da må det være noe alvorlig, det nevnes i samme setninger som folkehelse-interessene."⁹ Det er imidlertid akkurat denne paragrafen Norge nå har utvannet – til å bety nøyaktig det representanten for sekretariatet har uttalt at det ikke skal bety.

NOAH mener rovdyrenes situasjon viser at det er behov for en egen miljødomstol (som inkluderer dyrs rettigheter) både nasjonalt og internasjonalt, og jobber nå for dette. Norske jussprofessorer har tatt til orde for at Norge trenger et uavhengig klageorgan i miljøsaker.¹⁰ For mens Sverige har egne miljødomstoler og Danmark har en uavhengig miljøklagenemnd, har Norge kun et rettssystem som i saker om miljø og dyr, ser ut til å mene at staten alltid har rett.

1. "Legger frem sak om ulv til Stortinget". Regjeringen.no. 03.03.17
2. "Ønsker ulveinnspill fra ledende juridiske miljøer". Regjeringen.no. 14.02.17
3. "Legger frem sak om ulv til Stortinget". Regjeringen.no. 03.03.17
4. "Lisensfelling". Rovviltportalen.no, per 2015 (nå Miljodirektoratet.no)
5. "Avgjørelse av klage på vedtak om kvote for lisensfelling av ulv innenfor ulvesonen i region 4 og 5 i 2018/2019". Fra KLD til bl.a. NOAH. 17.12.18
6. "Erna Solberg svarer ulve-motstanderne: - Denne regjeringen skyter ulv". Vg.no. 07.01.19
7. "WWF tapte mot staten i ulve-striden". Dagbladet.no. 18.05.18
8. "Därför ifrågasätts den svenska vargjakten av EU". Infotorgjuridik.se. 18.01.11
9. "Europarådet: Opp til norske politikere å avgjøre ulvestriden". Nationen.no. 16.01.17
10. "Jussforskere: – Norge trenger et uavhengig klageorgan i miljøsaker". Apollon.uio.no. 02.05.18