Juridisk kamp

Oppdatert 12.02.2026

I dag tøyer norske politikere både lover og konvensjoner for å finne juridiske smutthull for å forfølge de truede rovdyrene. Derfor er NOAHs juridiske arbeid sentralt i vår innsats for rovdyrene.

I 2019 valgte NOAH å gå til sak mot staten for ulvenes skyld. Men før vi gikk til dette steget, hadde vi arbeidet intenst juridisk for å redde rovdyrene.

Beskytte rettsvernet

Norge er forpliktet til å beskytte de truede rovdyrene ut i fra Bernkonvensjonen, Naturmangfoldloven og Grunnlovens §112 om befolkningens rett til naturmangfold. Men de siste årene har man sett at lovene og konvensjonene er under sterkt press fra nærings- og jaktinteresser. NOAH har kjempet en konstant juridisk kamp siden 2016 for at ikke det minimum av rettsvern som rovdyrene har, skal ødelegges ytterligere.

I 2016 startet en juridisk klappjakt på ulven fra politikernes side. Det begynte da departementet omgjorde rovviltnemndenes vedtak i desember 2016 og reduserte antall ulv som kunne skytes fra 47 til 15. Departementet hadde bedt om en grundig utredning fra Lovavdelingen i Justisdepartementet i forbindelse med saken. Lovavdelingen var tydelig; å skyte alle ulvene hadde ikke juridisk dekning. Ulvefiendtlige stortingspolitikere ville imidlertid ikke godta saksgangen, de ville selv ha siste ordet i klagesaken. Når stortingspolitikere krever makt over områder de ikke skal ha makt over, bør mediene reagere. Men tvert imot ble disse politikerne heiet frem av kommentatorer som tydeligvis selv ikke skjønte maktfordelingsprinsippet mellom storting og regjering.

Norge er forpliktet til å beskytte de truede rovdyrene ut i fra Bernkonvensjonen, Naturmangfoldloven og Grunnlovens §112 om befolkningens rett til naturmangfold.

Etter dette ble det tydelig at regjeringen så etter juridiske smutthull for å uthule vernet av ulvene. Stortingspolitikere skrek fra sidelinjen at ulv måtte skytes – selv om Lovavdelingen nettopp hadde stadfestet at deres krav brøt med lover og konvensjoner. Og Klima- og miljødepartementet begynte å løpe etter "stortingets vilje" med absurde tiltak for å tilfredsstille dem. Knapt to uker var gått av 2017 før Klima- og miljødepartementet lanserte "12 punkter" i Stortinget, over vedtak de kunne tenkes å foreslå som skulle gjøre det "lettere å felle ulv".

NOAH fikk møter med departementet og Stortingets miljøpolitikere for å komme med en motvekt til den massive politiske ulveforfølgelsen som man så starten på. Tidlig februar kom forslag om å utvide jakttiden på ulv inn i parrings- og yngletiden. Høringsfristen var én uke, mot normalt 3 måneder. NOAH sendte inn høringssvar og deltok på høringsmøte. Men departementet visste allerede at det var "dyreetiske betenkeligheter" ved forslaget, og anså at "behovet for å prøve ut ulike tiltak med sikte på bringer ulvebestand nærmere bestandsmål, må veie tyngre" enn dyreetikk.¹

Dermed ble utvidet jakttid banket igjennom. Et par uker etter kom nytt utspill fra departementet: De ba om en "juridisk dugnad" hvor uavhengige juristmiljøer ble oppfordret til å gi departementet innspill i ulveforvaltningen innen 13 dager - som en slags overprøving av Lovavdelingens egen utredning.² To jusprofessorer ved Universitetet i Oslo tok oppgaven - og var i store trekk enige med Lovavdelingen; ulvene kan ikke skytes lovlig. Bonde- og jegerorganisasjonene fikk advokater til å sende innspill om at ulver måtte kunne skytes av hensyn til bl.a. jaktinteresser. Av to partsinnspill for ulven var den ene en juridisk utredning fra NOAHs jurister og veterinærer.

Før de juridiske innspillene var på plass - og med samme høringsfrist - sendte så departementet ut en høring 22. februar om en endring i Naturmangfoldloven og Rovviltforskriften - alt for å gi "noe større mulighet for felling av ulv". En endring i selve loven som skal beskytte norsk naturmangfold og truede arter ble altså kastet ut med en høringsfrist på 5 dager - inkludert en lørdag og søndag. NOAH holdt tempoet, sendte igjen inn høringssvar og deltok på høringsmøte - og understreket at vi anså hele prosessen som brudd på forvaltningsloven. Men man kan trygt si at høringen var ren pro-forma, og at argumenter for ulvens beskyttelse allerede var feid under teppet for andre hensyn: Man ville bane vei for skyting av ulv ganske enkelt for å redusere antallet av en kritisk truet art - uten at det har skjedd noen "skade" som ellers er kriteriet, og "på toppen", som departementet uttrykte det, av de ulvene man allerede skyter i lisensfelling.³

Juridiske innspill har også blitt sendt fra NOAH om de ulike nye uetiske jaktformer som er blitt innført på rovdyr de siste årene, slik som jakt med løs hund etter ulv.

Men alt bråk fra Stortingets talerstol til tross; forslaget om lovendring gikk ikke igjennom. NOAH hadde gitt Venstre, SV og MDG grundig informasjon om hvorfor en slik endring ville være svært negativ, og Venstre klarte å holde de borgerlige partiene til regjeringsløftet om å ikke røre Naturmangfoldloven. Imidlertid klarte stortingsflertallet å vedta en "instruks" til departementet om endringer i Rovviltforskriften slik at lisensfelling - som per definisjon er "skademotivert felling" av fredet vilt for nettopp å forhindre skade på beitedyr⁴ - nå også skal kunne bestemmes ut i fra "offentlige interesser".

Som NOAH understreket i sitt innspill kan verken lommeboken til jaktselskaper eller en subjektiv opplevelse av senket livskvalitet fordi det finnes ulv i skogen, kvalifisere som offentlig interesse. Men det er nettopp jaktinteresser og generell uvilje mot ulv som ulvemotstanderne nå forventer skal være grunn god nok for å ta livet av flere truede dyr. NOAH har klaget inn til Sivilombudsmannen at endringen ble gjort uten høring, og uten presisering av hva den egentlig vil bety for rovdyrene.

Juridiske innspill har også blitt sendt fra NOAH om de ulike nye uetiske jaktformer som er blitt innført på rovdyr de siste årene, slik som jakt med løs hund etter ulv. Flere slike endringer er heller ikke sendt på høring, og NOAH har klaget inn flere saker til Sivilombudsmannen.

Sak mot staten

I desember 2018 bestemte regjeringen for første gang at det var lov å skyte en ulveflokk innenfor ulvesonen – de 5 % av Norge hvor ulven skal ha ekstra høy beskyttelse. Begrunnelsen var at "offentlige interesser" tilsa at ulvene måtte skytes - disse "offentlige interessene" var uvilje mot ulvene lokalt. Departementet innrømmet selv, i vedtaket, at hensynene som er vurdert i seg selv ikke var vektige nok for å gi rettslig grunnlag til skyting av en flokk i ulvesonen. Allikevel kom regjeringen til at ulvene måtte bøte med livet på grunn av det høye "konfliktnivået" i området. Og dette til tross for at forskning gjennomført i 2017 fant at ulvene i det aktuelle Slettås-reviret ikke hadde noen unormal adferd og ikke ansås å utgjøre fare.⁵

I desember 2018 bestemte regjeringen for første gang at det var lov å skyte en ulveflokk innenfor ulvesonen.

Med en slik dramatisk utvanning av lovverket for beskyttelse av kritisk truede dyr, måtte NOAH gripe inn. I romjulen 2018 begjærte NOAH ved advokat og jussprofessor Mads Andenæs, midlertidig forføyning – dvs utsettelse av skytingen til vedtaket var blitt prøvd i retten. Dessverre ble det ikke gitt noen midlertidig forføyning innen jaktstart, og kort tid etter var alfaparet i Slettås-flokken allerede drept, før høringen av NOAHs søksmål i det hele tatt var igangsatt.

NOAH klaget på avslaget og fikk senere medhold av Sivilombudsmannen i at Klima og miljødepartementet ikke godt nok hadde begrunnet sitt avslag på NOAHs anmodning om å utsette skyting av Slettås-flokken.⁶ Dette skulle bli starten på en av flere midlertidige forføyninger, da det viste seg at staten fortsatte å gi tillatelse til lisensfelling av ulv innenfor ulvesonen.

I romjulen 2018 begjærte NOAH ved advokat og jussprofessor Mads Andenæs, midlertidig forføyning – dvs utsettelse av skytingen til vedtaket var blitt prøvd i retten.

Da kjennelsen kom mandag 7. januar, 2019 om Slettås-flokken, var det likevel skuffende at retten var såpass summarisk i sin behandling av både Grunnloven og Bernkonvensjonen som viktige tolkningselementer for Naturmangfoldloven. Regjeringen ga selv inntrykk av at politikken de fører i beste fall balanserer på kant med lover og konvensjoner. Statsminister Erna Solberg uttalte: "Ingen har skutt så mye ulv som denne regjeringen. Vi har nå brukt hensynet til de som bor i ulvesonen som et kriterium for å felle Slettås-flokken. Fortsatt er det spørsmål her som kan reises for domstolene ."⁷

Kort tid etter at NOAH hadde gått til retten for skytingen av Slettås-flokken, fattet staten i 2019 et nytt vedtak om å skyte ulv i Letjenna-reviret, også innenfor ulvesonen.

Rundt samme tid foregikk også en annen rettssak mot norsk ulvepolitikk – i 2017 gikk WWF til sak mot staten over det store antall ulv som ble skutt i hele Norge. NOAH var en av tre organisasjoner (FVR og Naturvernforbundet er de andre) som støttet WWF i denne saken, bl.a. med faglige og juridiske innspill og støttemarkering. WWF tapte i tingretten i 2018⁸ - men fikk en del-seier for ulvene utenfor ulvesonen i lagmannsretten januar 2020. Lagmannsretten kom til at skytingen av flokkene var ulovlig – det faktum at de befant seg hovedsakelig utenfor ulvesonen var ikke tilstrekkelig for å skyte ulveflokker som ikke hadde gjort skade.

Letjenna-vedtaket gjorde det i enda større grad tydelig at ulver ble skutt kun fordi de er ulver, da familiegruppen ble valgt ut på bakgrunn av at den var stabil over tid.

Domsavsigelsen gjorde det klart at staten brukte loven feil; det skulle mye til før § 18 c i naturmangfoldloven om "offentlige interesser av vesentlig betydning" kunne anvendes for å ta livet av ulver som delvis befant seg utenfor ulvesonen. WWF anket dommen for å få svar på spørsmål av prinsipiell karakter. Men til tross for en tydelig dom i lagmannsretten, valgte Høyesterett å svikte naturen og truede dyr på det groveste, og frikjenne staten i 2021.

Kort tid etter at NOAH hadde gått til retten for skytingen av Slettås-flokken, fattet staten i 2019 et nytt vedtak om å skyte ulv i Letjenna-reviret, også innenfor ulvesonen. NOAH anmodet om umiddelbar stans i jakten, i påvente av rettslig avklaring av Slettås-flokken. Men myndighetene avviste dette, og i løpet av et par timer var Letjenna-paret og to årsvalper drept. Letjenna-vedtaket gjorde det i enda større grad tydelig at ulver ble skutt kun fordi de er ulver, da familiegruppen ble valgt ut på bakgrunn av at den var stabil over tid.

NOAH vant og fikk domstolenes støtte i både tingretten 2021 og i lagmansretten i 2022.

Selv om ulvene var borte, var det viktig å få rettslig avklaring om anvendelsen av unntaksbestemmelsen som departementet brukte til å skyte ulv innenfor ulvesonen. NOAH valgte å engasjere samme advokater som på den tiden nettopp hadde vunnet frem for WWF i lagmannsretten og leverte igjen stevning til Oslo tingrett i april 2020, med krav om at Klima- og miljødepartementets vedtak om lisensfelling av ulvene i Letjenna-reviret skulle kjennes ugyldig.

NOAH vant og fikk domstolenes støtte i både tingretten 2021 og i lagmansretten i 2022. Lagmannsretten var enstemmig og uttrykte tydelig at det å skyte ulver i sonen primært basert på at "bestandsmålet er nådd", er imot loven og Bernkonvensjonen.

Lagmannsretten var enstemmig og uttrykte tydelig at det å skyte ulver i sonen primært basert på at "bestandsmålet er nådd", er imot loven og Bernkonvensjonen.

Før utfallet av Letjenna-vedtaket enda hadde blitt avgjort, ble det i 2021 fattet enda et nytt vedtak om skyting av fire nye ulveflokker innenfor ulvesonen. NOAH, WWF og FVR gikk til midlertidig forføyning for å redde ulvene i sonen, og vant fram i tingretten: "Tingretten kan ikke se at departementet i tilstrekkelig grad har gjort den nødvendige og rasjonelle vurdering av de helt dominerende "offentlige interesser av vesentlig betydning". (…) den del av vedtaket 22. desember 2021 om felling av 25 ulver innenfor ulvesonen må anses ugyldig som følge av lovanvendelsesfeil." Retten slår også fast at "Vernet som sådan rekker lenger enn bestandsmålet."

I 2023 kom Høyesterettsdommen over ulvene i Letjenna-saken (...) Dommen ga i praksis staten frie tøyler til å skyte ulv ut i fra et politisk satt "bestandsmål".

Men seieren for de 25 ulvene, naturmangfoldet og naturens rettssikkerhet var kortvarig og ble brått omgjort i lagmannsretten. Organisasjonene fikk nå ikke anledning til et muntlig rettsmøte, slik tingretten avholdt, og fikk mindre enn normal tid på å svare staten. Lagmannsretten satt trolig ny rekord i saksbehandlingstid da de ga sin avgjørelse skriftlig, knappe to dager etter at siste sakspapirer ble sendt inn. Lagmannsretten omtalte kun det ene av tre vilkår som må vurderes – vilkåret om offentlig interesse – og dette vurderte de svært overfladisk. Hverken en reell gjennomgang av alternative løsninger til "konfliktdemping" ble gjennomgått og hensyn til bestandens overlevelse ble heller ikke tatt.

Siden lisensjaktperioden utløp få dager etterpå, var det ingen anledning til å føre saken videre og mange av ulvene ble skutt samme helg. Mens Letjenna-saken pågikk, fortsatte staten å gi tillatelse til skyting av kritisk truet ulv inne i sonen, på samme ugyldige grunnlag, men nå hadde lagmannsretten gitt staten lov til nettopp dette.

Den alvorlige utviklingen, hvor skyting av ulver innenfor ulvesonen har blitt "normalen" bryter klart mot "strengt vern" og "høy terskel" for unntak.

I 2023 kom Høyesterettsdommen over ulvene i Letjenna-saken, som var svært dårlig begrunnet og selvmotsigende. Terskelen for å skyte den truede ulven skal være høy i ulvesonen, men likevel uttalte Høyesterett at terskelen var "lav" når bestandsmålet var nådd. Dommen ga i praksis staten frie tøyler til å skyte ulv ut i fra et politisk satt "bestandsmål". Den alvorlige utviklingen, hvor skyting av ulver innenfor ulvesonen har blitt "normalen" bryter klart mot "strengt vern" og "høy terskel" for unntak.

Internasjonal rett

Hittil har norsk rettsvesen vist seg ute av stand til å beskytte Norges kritisk truede ulver fra stadig mer intens forfølgelse. Men det er ikke bare norsk lov som skal beskytte disse dyrene. Også den internasjonale konvensjonen om truede arter – Bernkonvensjonen – skal gi ulvene et sterkt vern.

Bernkonvensjonens sekretariat er tilbakeholdne med å åpne saker mot land for brudd på konvensjonen. NOAH har over flere år vært i dialog med sekretariatet for konvensjonen om utviklingen i norsk rovdyrpolitikk. En representant for sekretariatet avviste ved et tilfelle at det å beskytte jegernes interesser kan brukes som argument for ulvejakt, og uttalte: "Det er også et punkt om viktige allmenne interesser. Da må det være noe alvorlig, det nevnes i samme setninger som folkehelse-interessene."⁹ Det er imidlertid akkurat denne paragrafen Norge nå har utvannet – til å bety nøyaktig det representanten for sekretariatet har uttalt at det ikke skal bety.

Hittil har norsk rettsvesen vist seg ute av stand til å beskytte Norges kritisk truede ulver fra stadig mer intens forfølgelse.

NOAH mener rovdyrenes situasjon viser at det er behov for en egen miljødomstol (som inkluderer dyrs rettigheter) både nasjonalt og internasjonalt, og jobber nå for dette. Norske jussprofessorer har tatt til orde for at Norge trenger et uavhengig klageorgan i miljøsaker.¹⁰ For mens Sverige har egne miljødomstoler og Danmark har en uavhengig miljøklagenemnd, har Norge kun et rettssystem som i saker om miljø og dyr, ser ut til å mene at staten alltid har rett.

Seier i Bernkonvensjonen

I 2022 klaget NOAH Norge inn til Bernkonvensjonen og i 2024 vedtok konvensjonens øverste organ at Norge bryter konvensjonen i sin ulvepolitikk.¹¹ Ni land tok ordet for å åpne sak, og ingen var imot. En rekke land uttrykte sterk bekymring over Norges behandling av ulven. Luxemburg beskrev Norges tilnærming som den mest restriktive politikken blant konvensjonslandene, og et klart brudd på konvensjonen.

Konvensjonen understreket blant annet at det å "anse dødelige forebyggende tiltak som en norm, på grunnlag av "overordnede offentlige interesser", der alternativet midler ikke er fullstendig utprøvd, er i strid med Bernkonvensjonens artikkel 9 uavhengig av artens vernestatus, spesielt hvis den også praktiseres innenfor ulveforvaltningssonen (...) der artens tilstedeværelse skal prioriteres". Det viste seg altså at Høyesterett hadde tatt feil – skytingen av ulver er ikke lovlig.

"å anse dødelige forebyggende tiltak som en norm, på grunnlag av "overordnede offentlige interesser", der alternativet midler ikke er fullstendig utprøvd, er i strid med Bernkonvensjonens artikkel 9 uavhengig av artens vernestatus, spesielt hvis den også praktiseres innenfor ulveforvaltningssonen (...)"

- Bernkonvensjonen

I 2025 skjerpet Komiteen kritikken og uttrykte sterk bekymring for at Norge ikke følger Bernkonvensjonens krav til beskyttelse av kritisk truede arter.¹² I teksten som landene ble enige om etter møtet, står det at "myndighetene ignorerer den forrige avgjørelsen fra Den Stående Komité og åpningen av sak, og har dermed fortsatt et brudd mot konvensjonen".

Mr. Carl Amirgulashvili, leder for byrået til Bernkonvensjonens stående komité, oppsummerte medlemslandenes bekymringer knyttet til den norske ulveforvaltningen. Han understreket at det er dypt urovekkende at Norge ikke evner å sikre en bedre sameksistens med ulv – særlig når øvrige medlemsland håndterer bestander på flere tusen dyr uten tilsvarende konfliktnivå.

Ønsker Norge å opprettholde sin rolle som en troverdig og seriøs internasjonal aktør på miljøområdet, må Stortinget og regjeringen ta Bernkonvensjonens vedtak på alvor.

Videre krever Bernkonvensjonen at norske myndigheter blant annet lar ulvebestanden gjenopprette seg til et tilfredsstillende bevaringsnivå og avskaffe streng sonering der ulven er ekskludert fra 95% av det nasjonale territoriet. I tillegg fordrer de organisering av bevissthetskampanjer og prioritering av velprøvde ikke-dødelige tiltak i forhold til rovdyrkonflikt.

Norge risikerer nå å svekke sin internasjonale troverdighet som rettsstat og miljønasjon dersom dagens rovdyrpolitikk videreføres. Ønsker Norge å opprettholde sin rolle som en troverdig og seriøs internasjonal aktør på miljøområdet, må Stortinget og regjeringen ta Bernkonvensjonens vedtak på alvor.¹³

1. "Legger frem sak om ulv til Stortinget". Regjeringen.no. 03.03.17
2. "Ønsker ulveinnspill fra ledende juridiske miljøer". Regjeringen.no. 14.02.17
3. "Legger frem sak om ulv til Stortinget". Regjeringen.no. 03.03.17
4. "Lisensfelling". Rovviltportalen.no, per 2015 (nå Miljodirektoratet.no)
5. "Avgjørelse av klage på vedtak om kvote for lisensfelling av ulv innenfor ulvesonen i region 4 og 5 i 2018/2019". Fra KLD til bl.a. NOAH. 17.12.18
6. "– Ulvebegrunnelse var for dårlig". Bladet Vesterålen. Bln.no. 08.08.19
7. "Erna Solberg svarer ulve-motstanderne: - Denne regjeringen skyter ulv". Vg.no. 07.01.19
8. "WWF tapte mot staten i ulve-striden". Dagbladet.no. 18.05.18
9. "Europarådet: Opp til norske politikere å avgjøre ulvestriden". Nationen.no. 16.01.17
10. "Jussforskere: – Norge trenger et uavhengig klageorgan i miljøsaker". Apollon.uio.no. 02.05.18
11. "Complaint No. 2022/03: Open File: Norway: Wolf culling policy". Secretary of the Bern Convention. 20.12.24
12. "CONVENTION ON THE CONSERVATION OF EUROPEAN WILDLIFE AND NATURAL HABITATS". T-PVS(2025)MISC. Standing Committee. 45th meeting. Strasbourg. December 2025
13. "Wolf culling policy". Council of Europe Portal. Coe.int, per 2026