Problemene

Oppdatert 25.05.2023

Verden står overfor en menneskeskapt utryddingsbølge av arter. Norsk rovdyrpolitikk er et grelt eksempel på hvordan vi har kommet dit.

I 2014 varslet en forskergruppe i vitenskapsmagasinet Science at den pågående utryddelsesraten av arter trolig er 1000 ganger det som kunne anses for «normaltap», og at vi dermed er midt i «den sjette utryddelsen».1 Den nye og dramatiske utryddelsesbølgen er resultat av menneskelig aktivitet – ikke minst kjøttproduksjon og den påfølgende ødeleggelse av arters naturlige habitater, og fordriving av ville dyr.

Store rovdyr er særlig utsatte for fordrivelse som følge av konflikt med menneskers økonomiske interesser. I 2017 ble en artikkel publisert i magasinet Bioscience, undertegnet av 15 000 miljøforskere fra 184 land2: ”En vesentlig endring i vår behandling av jorden og livet på den er nødvendig, hvis vi skal unngå en stor tragedie for oss selv», skriver forskerne. De lister opp 13 viktige tiltak – hvorav syv direkte berører den norske rovdyrdebatten: Forskerne ber verdens regjeringer om å beskytte naturlige habitater; stoppe avskoging; gjenopprette skoglandskaper; gjenskape naturlig fauna, særlig topp predatorer; stanse utarmingen av dyrearter; promotere et diettskifte mot hovedsakelig plantebasert mat; styrke naturutdanning for barn og promotere verdsettelse av natur og ville dyr hos befolkningen.

Det er et stort problem at norske myndigheter nærmest gjør det stikk motsatte – gir etter for et natursyn og et syn på rovdyr, som reder grunnen for videre forfølgelse. Rovdyrmotstanden – og særlig ulvemotstanden – synes å bunne i en grunnholdning om at mennesker har rett til å bruke naturen helt og holdent på våre egne premisser, og dersom andre arter skaper hindringer for dette, har vi rett til å fjerne dem. Utover denne grunnholdningen, er det flere faktorer som driver rovdyrmotstanden – blant dem flere sterke økonomiske interesser:

Kjøttproduksjon

Stortingsmeldingen om ulv (2016) sier tydelig at man i Norge ikke ønsker naturlige bestander av for eksempel ulv fordi man prioriterer beitenæringen – kjøttproduksjonen: «Av hensyn til beitenæring og andre utmarksinteresser er bestandsmålet for ulv satt lavt i Norge.»3 Man ser de samme betraktningene rundt andre store rovdyr i den politiske debatten.

I naturen jakter rovdyr primært på dyr med atferd som virker avvikende fra oppførselen til friske byttedyr. Sau og andre husdyr kan ha nettopp atypiske atferdstrekk som ikke deres mer robuste forfedre – ursauen - har. Dagens sauer er avlet frem for å kunne gi mest mulig kjøtt og ull, og deres flokk- og fluktinstinkt har kommet i bakgrunnen som en konsekvens av avlen. Alle dyr velger å jakte på de byttedyrene som gir mest energi for minst mulig arbeid.4 Når en ulv – eller annet rovdyr - kommer inn i en flokk med sauer som ikke klarer å flykte, vil den kunne ta livet av flere dyr ved bruk av lite energi. Dette er en naturlig reaksjon på en unaturlig situasjon, og betyr ikke at rovdyret er «drapslysten» eller «unaturlig».5 Resultatet blir en dyretragedie for både sauene og rovdyrene – som forfølges og skytes etter at de har spist beitende dyr.

"Stortingsmeldingen om ulv (2016) sier tydelig at man i Norge ikke ønsker naturlige bestander av for eksempel ulv fordi man prioriterer beitenæringen – kjøttproduksjonen."

Oppfatningen om at det er effektiv å skyte særlig ulv for å unngå tap av beitedyr, og at det vil bli færre slike situasjoner om man reduserer ulvebestanden, er imidlertid feil. Ulver er flokkdyr som samarbeider om jakt. Ulike individer har ulike roller i en flokk, og drepes et flokkmedlem kan dette gjøre jakten vanskeligere - og potensielt kan flokken risikere å splittes. Det er i hovedsak enslige streifulver som tyr til å spise husdyr. Mangelen på muligheter til å kunne ta byttedyr som f.eks. elg i flokk, kan tvinge enkeltulver eller oppsplittede flokker til å spise dyr de ellers ville ha unngått, som f.eks. sau.6

En av hovedkonklusjonene fra vitenskapelige studier om å redusere rovdyr- og husdyrkonflikter, er at det bør legges mer vekt på ikke-letale forebyggende tiltak, i stedet for reaktive tiltak (som skyting er). Selv om permanente forebyggende tiltak er dyrere, er de også mer effektive på lang sikt.7 En studie fra Slovakia viser at kombinasjon av forebyggende tiltak og erstatning for skade, legger til rette en mer forsvarlig bevaring av ulv.8 En studie fra spanske forskere antyder at selv erstatning for skade kan slå uheldig ut, og at betaling for ikke-letale forebyggende tiltak kan være mer effektivt.9 Undersøkelsen baserte seg på flere nye vitenskapelige publikasjoner, og konkluderte med at skyting av bestander av store rovdyr er uberettiget av vitenskapelige grunner. En studie fra 2018 - basert på resultatene fra feltforskning, undersøkelser og analyser av tidligere forskning - viser på samme måte at skyting av ulv som forvaltningstiltak burde stanses, fordi skadene som dette forårsaker på både ulv og husdyr ikke oppveies av fordeler. Studien sier at det ikke er noe tegn på at letale metoder for å forhindre husdyrstap fra ulveangrep har noen funksjon, men tvert imot kan øke tap av beitedyr i et større område.10

"En av hovedkonklusjonene fra vitenskapelige studier om å redusere rovdyr- og husdyrkonflikter, er at det bør legges mer vekt på ikke-letale forebyggende tiltak, i stedet for reaktive tiltak."

Samtidig er det et faktum at flesteparten av sauene som dør på utmarksbeite, dør som følge av ulykker eller sykdom – urelatert til rovdyr. Stortingsmeldingen om ulv (2016) innrømmer også dette:11 Fra 1925 til 2014 økte antall sauer med 50 % opp til 2,3 millioner. Det er 14 400 gårder som produserer sauer - og som med andre dyreslag har antall gårder gått ned mens besetningsstørrelse har gått opp, til ca. 156 sauer per bruk. Stortingsmeldingen slår fast at det har vært en betydelig nedgang i samlet tap til rovdyr den siste tiårsperioden. I 2015 ble det eksempelvis erstattet totalt 20 133 sau og lam som tatt av rovvilt, hvorav 680 sau og lam ble erstattet som tatt av ulv. Årlig erstattes 20 000 – 30 000 sau som drept eller skadet av rovvilt, noe som utgjør bare 20 % av det totale tapet av sau. Ulveskadene utgjør 5–10 % av de totale rovviltskadene, eller 2–4 % av det totale tapet av sau uansett årsak. Ulveskader på tamrein er registrert å være 0,5 % av den totale andelen skader forårsaket av fredet rovvilt. Når ulv kun utgjør 2 % av det totale tapet av sauer på beite, og rovdyrskader generelt står for 20 % av dette tapet, er det bemerkelsesverdig at ikke de 80 % andre sauene som skades og dør på beite får mer oppmerksomhet. Hvis det er hensynet til dyrevelferden som er det sentrale, burde man være mest interessert i å forebygge de hendelsene som koster flest sauer liv og lidelse.

Jaktinteresser og grunneiere

Jaktinteresser fremstår som en stadig større trussel mot norske rovdyr. Jakt drives, i motsetning til beitenæring, overalt i skogene - og hvert lite jaktlag i et ulveområde står således fritt til å lage "konflikt" hvorenn ulven (eller andre rovdyr) er. Norges Jeger- og Fiskerforbund stilte seg i frontlinjen i forhold til å skape konflikt rundt rovdyr, da de i 2014 gikk ut med utspillet "det er nok ulv nå".12

NJFF uttalte at man må "erkjenne at ulven krever plass" - plass de tydeligvis ville gjøre krav på selv. "Det høye konfliktnivået rundt ulven tilsier at den norske delen av den skandinaviske ulvebestanden må holdes på et lavt nivå", skrev foreningen i en pressemelding som utelukkende var egnet til nettopp å bidra til det konfliktnivået. NJFF mente at et bestandsmål utover tre familigrupper som i tillegg skal inkludere grenseulver "vil bidra til å eskalere konfliktnivået ytterligere, noe vi vurderer som meget uheldig". Jegerinteressene er med andre ord redde for at de selv skal bli mer misfornøyde og lage mer bråk fordi det finnes dyr i naturen de selv ikke liker.

"Trafikken dreper altså like mange elger som over 10 ulveflokker, og jegerne dreper elger tilsvarende over 300 ulveflokker."

Også jaktinteressenes motstand mot ulv kan delvis forklares ut i fra økonomiske motiver. Jaktinteressene og grunneierne som tjener penger på jakt, ønsker ikke konkurranse om elgen, som er ulvens naturlige bytte. Elgjakten er "viktig både økonomisk og som rekreasjon for mange i Norge" leser man i stortingsmeldingen om ulv.13 En ulvefamilie er anslått å spise ca. 100 elger årlig. En flokk spiser bare fire prosent av vinterbestanden til elg i et ulverevir.14 Det er de små ulveparene og ulveflokkene som dreper flest elger, siden de er dårligere til å utnytte maten enn det en flokk er.15 Dermed vil en økt bestand av ulv ikke nødvendigvis føre til at flere elger spises. Jegerne derimot skyter årlig ca. 30 000 elger.16 Over 1000 elger blir drept som følge av møte med motorkjøretøy eller tog.17 Trafikken dreper altså like mange elger som over 10 ulveflokker, og jegerne dreper elger tilsvarende over 300 ulveflokker.

Men i motsetning til hva jegerinteressene selv hevder kan de ikke "erstatte" ulven i en økologisk sammenheng. Stortingsmeldingen om ulv18 slår fast at "den store graden av påvirkning innebærer at ulv ikke har mulighet til å fylle hele sin økologiske rolle" og "det er imidlertid lite sannsynlig at jakt vil ha den samme effekten".

"Jaktmiljøet er ikke bare en pådriver for negative holdninger til ulv, det er også her man finner den største aksepten for ulovlig jakt på ulv."

Enkelte legger stor vekt på faren ulv kan utgjøre for jakthunder. De hundene som oftest kommer i konflikt med ulv er løse jakthunder, og 5-6 jakthunder dør i gjennomsnitt etter møte med ulv årlig. Løshundjakt er en svært problematisk jaktform og jakthunder oppfører seg på en måte som stresser svært mange av skogens dyr. Møter med rovdyr som føler seg truet er de møtene man i etterkant hører om, men en rekke andre dyr opplever løshundjakten som svært belastende - ikke minst de dyrene som er mål for jakten. Disse jaktformene burde snarere ses etter i sømmene opp mot fornyede standarder for etikk, enn å holdes opp som argumenter mot naturlig fauna. Dessuten utgjør andre dyr og trafikk en langt større trussel mot jakthundene, i tillegg til at også jegerne selv utgjør en fare. En sammenstilling fra Forsikringsselskapet Agria i Sverige viste at det i løpet av perioden 2006-2011, ble utbetalt erstatning for 4007 hunder skadet eller drept av bil/tog, 63 av vådeskudd, 139 av rovdyr og 416 av andre ville dyr, inkludert villsvin. Selv i områdene der svenske ulver er konsentrert, utgjør trafikk en langt større fare.19

Jaktmiljøet er ikke bare en pådriver for negative holdninger til ulv, det er også her man finner den største aksepten for ulovlig jakt på ulv: En undersøkelse fra Høyskolen i Hedmark (2014) fant at 12–15 % av de spurte i Norge aksepterte ulovlig avliving av ulv.20 Av nordmenn som var uvillige til å akseptere rovdyr under noen omstendigheter, var 36 % villige til selv å skyte rovdyr ulovlig. Det var en sammenheng mellom aksept for ulovlig avliving og tradisjon for storviltjakt. I Norge oppga 63 % av deltagerne i undersøkelsen at de bodde i områder med sterke tradisjoner for jakt.

Lisensjakt – et smutthull

Av hensyn til kjøttindustrien – og etterhvert også jaktinteressene - holder Norge rovdyrbestandene nede på et nivå som dømmer dem til rødlisten. Hvordan man i Norge får omfattende skyting av et kritisk truet dyr til å ”passe” med Bernkonvensjonen, beskrives tørt, men oppklarende i Stortingsmeldingen om ulv (2016).21 I 1993 kom det en ny forskrift hvor begrepet "lisensfelling" ble introdusert. Lisensfelling er "skademotivert bestandsregulering av rovviltarter der ordinær jakt ikke er aktuelt". Hensikten var å "forebygge fremtidig skade på bufe og tamrein" og "motivasjonen var å kunne begrense veksten og/eller utbredelsen av en bestand". Mer i klartekst kan man neppe si det: Man ønsker å redusere bestander som allerede er kritisk eller sterkt truet fordi man vil forebygge tap for næringsvirksomhet - og siden truede bestander helst skal øke og dermed ikke kan jaktes på, innfører man et nytt begrep slik at man likevel kan redusere bestanden ved jakt.

Maksimumsmål – en politisk konstruksjon

Enda et begrep som skaper store problemer for norske rovdyr er «bestandsmålene». Her har stortingspolitikerne tatt et biologisk forståelig begrep som "bestandsmål" i utgangspunktet er, og omdefinert det til et politisk begrep som ikke gir mening i forvaltningen av truede arter. "Bestandsmål" for en truet art er per definisjon et minimumsmål - et mål man aspirerer å nå for bestanden i den hensikt å bidra til at den ikke lenger befinner seg i truet tilstand. I Sverige er bestandsmål for rovdyr selvsagt definert slik - som minimumsmål. NOAH har ikke klart å finne ett eneste annet land i verden hvor det ikke er slik. Men flere norske stortingspolitikere kommuniserer som om bestandsmålene for norske rovdyr er maksimumsmål - et tak på antall rovdyr. Det blir dermed et politisk mål at ulven skal være kritisk truet, og de andre store rovdyrene forbli sterkt truet.

"Bestandsmål" for en truet art er per definisjon et minimumsmål - et mål man aspirerer å nå for bestanden i den hensikt å bidra til at den ikke lenger befinner seg i truet tilstand."

Definisjonskrigen om begrepet "bestandsmål" kom klart frem i stortingsbehandlingen av Stortingsmeldingen om ulv: Mens det ikke er nevnt av den behandlende komité, miljøkomiteen, at bestandsmålet skal forstås som et "maksimumsmål", står det tydelig i næringskomiteens merknad at næringspolitikerne vil tolke det slik: "Komiteens flertall vil understreke at bestandsmålet skal oppfattes slik at det er et minimums- og maksimumsmål og at dette er nådd når man har passert 4 og det skal ikke overstige 6. Da skal det iverksettes uttak. (...) Komiteens flertall vil understreke at når bestandsmålet er nådd skal bestandsregulering iverksettes, og da primært gjennom lisensjakt."22 I klartekst vil næringspolitikerne skyte ulver med en gang "minimumsmålet" på 4 ynglinger (inludert grenserevir) er nådd, og hvis det skulle bli 6 ynglinger så skal det jaktes så mye at man ikke har noen sjanse for å oppnå 6 ynglinger året etter. Det er dette budskapet næringspolitikerne kommuniserer til jaktinteressene. Det er dette de lover ulvemotstanderne - og slik får dem til å tro at kritisk truede dyr med et trylleslag kan bli fritt vilt. Og det er dessverre deres tolkning som forvaltningen nå også synes å bruke.

Å følge opp en politikk hvor 6 ynglinger av en kritisk truet art utløser bestandsdesimering vil nødvendigvis stride mot lover og konvensjoner om vern av arter. Disse er skapt med tanke på å verne dyr fra utryddelse - ikke med tanke på å konstant holde dem i fare for utryddelse. Også norske jurister reagerer mot politikernes omdefinering av hva bestandsmål egentlig betyr: I et brev til Klima- og miljødepartementet, skriver jusprofessor Ole Kristian Fauchald at "det (må) være klart at de nasjonale bestandsmålene som kommer til uttrykk i rovviltforskriften må anses som minimumsantall for ynglinger i Norge, det vil si at bestandsmålet er at det ikke skal være færre enn 4-6 årlige ynglinger i Norge".23

Naturfiendtlige politikere

Selv om det i visse miljøer alltid har vært motstand mot for eksempel ulv i Norge, har politikere i ulvedebatten vært påpasselige med å si at de «ikke er for utrydning», men bare vil ha «bestanden på et fornuftig nivå». Men de siste årene har flere politikere latt det være tydelig at det «fornuftige nivået» i deres øyne er null ulver i Norge. Det har blitt en åpen aksept for å mene at en naturlig forekommende art i norske skoger skal utryddes. Holdninger som tilhører 1800-tallet er her igjen – når vi aller minst trenger dem.

Et flertall av norske politikere - både lokalt i kommunene med rovdyr og på Stortinget – løper næringsinteressenes ærende, og hauser opp et bilde av rovdyr som en «belastning» og «problem». Det kan virke som om flertallet av politikere angrer på at Norge har signert Bernkonvensjonen, og gjør alt for å tøye den. Også politikere som i utgangspunktet ikke sier seg være imot rovdyr, uttaler seg i stor grad som om de mener rovdyr er noe negativt. Politikere har i stadig større grad vært åpne med at både kjøttproduksjon og jaktinteresser veier tyngre enn vern av truede dyr.

"Norge er en del av det naturlige utbredelsesområdet til ulvene og de andre rovdyrene og har dermed plikt til å legge til rette for det."

Et argument som også trekkes frem av politikere i rovdyrdebatten, og da spesielt for ulv, er at den ikke er «særegnet norsk». For arter som f.eks. ulven har det imidlertid alltid vært en naturlig kontakt mellom populasjonene i Skandinavia og Russland. Naturmangfoldloven sier at: «Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder.»24 Norge er en del av det naturlige utbredelsesområdet til ulvene og de andre rovdyrene og har dermed plikt til å legge til rette for det. Stortingsmeldingen om ulv25 tar interessant nok et direkte oppgjør med påstander om at bevaring ikke er påkrevet fordi ulv som lever i dag er av finsk-russisk avstamming. Det er "ikke i tråd med verken de internasjonale avtalene eller gjeldende norsk lovverk, å kunne frasi seg ansvar for å medvirke til å bevare en ulvebestand". Dessuten er "artenes genetiske opprinnelse ikke av betydning for statenes ansvar", tvert imot er det "ut fra innavlsproblematikken i den sør-skandinaviske bestanden ønskelig med innvandring fra ulvebestander lengre øst i utbredelsesområdet". Forskning fra NINA (Norsk Institutt for Naturforskning) viser at folk flest ikke bryr seg om ulven er ”norsk”. Undersøkelser fra 2017 viste at 67% mener det ikke ”spiller noen rolle” om ulven kommer utenlands fra. Forskerne uttalte i forbindelse med dette: ”Sakene som av noen politikere og organisasjoner tillegges så stor vekt, avvises med andre ord som uviktige av folk flest.»26

Et annet argument som ofte blir trukket inn i den politiske rovdyrdebatten er at mennesker opplever utrygghet. Politikere både på Stortinget og ikke minst lokalt, fremhever befolkningens frykt som grunn til å ta livet av spesielt ulv. Men det er svært uvanlig å bli angrepet av rovdyr i naturen. Enkelte episoder har skjedd med jegere som er blitt angrepet av skadeskutte bjørner. Ingen er drept av vill ulv i Skandinavia siden 1881.27 Angrep fra ulv, særlig fra frisk ulv, er svært uvanlig. Ulike ville dyr kan skade mennesker i gitte situasjoner – mange av disse kan forebygges ved kunnskap om dyrenes adferd og ved å vise respekt for ville dyr. Men den reelle faren og frykten som skapes av politikere som hauser opp motvilje mot rovdyr ved å spille på frykt, er dessverre to forskjellige ting. Retorikken fra politikere som driver frem motvilje mot rovdyr er egnet til å skape nettopp frykt – og uegnet til å gi folk større kunnskap om hvordan leve med rovdyr på en god måte.

60% av befolkningen «liker» eller «liker godt» at det finnes ulv i Norge – også blant folk som bor i ulveområder – og for de andre store rovdyrene er tallene enda høyere.28 Likevel er det et klart politisk flertall som misliker rovdyr og gjør alt for at de skal være færrest mulig. Hvordan kan det ha seg at politikere som gruppe representerer folkeflertallet såpass dårlig i denne saken?

NOAH mener de sterke båndene som norske politikere tradisjonelt har hatt og har til næringsorganisasjoner innenfor kjøttproduksjon og grunneiere av jaktterreng, er en viktig faktor for å forklare denne skjevheten. Det er langt vanligere at politikere har bakgrunn fra og bånd til denne type organisasjoner enn for eksempel til miljø- og dyrevernorganisasjoner – det siste begynner nå også å dukke opp, men gjelder foreløpig langt færre personer. Dette betyr at i rovdyrsaken er en rekke politikere selv anti-rovdyr-lobbyister. Disse er også såpass høylytte og aggressive i sin retorikk, at politikere som er nøytrale eller for vern av rovdyr, ikke prioriterer rovdyrenes sak for å unngå konflikter innad i egne partier. En slik ettergivenhet overfor næringsinteresser er et stort problem for norsk miljøpolitikk.

"60% av befokningen «liker» eller «liker godt» at det finnes ulv i Norge – også blant folk som bor i ulveområder – og for de andre store rovdyrene er tallene enda høyere."

Konsekvensene for rovdyrene er særlig alvorlige. Stortinget har i realiteten brutt lover de selv har vedtatt. Stortinget har vedtatt Bernkonvensjonen, Grunnlovens § 112 som gir befolkningen rett til "en natur der produksjonsevne og mangfold bevares" og Naturmangfoldloven. Ingen av disse åpner for at rødlistede arter skal holdes nede i antall og forbli rødlistede. Likevel har Stortinget vedtatt både lisensjakt og lave bestandsmål som defineres som maksimumsmål. Og presset på rovdyrene fortsetter: I løpet av få år har politikerne også åpnet for bruk av helikopter og motorkjøretøy når SNO jakter på rovdyr; gjort det til årlig rutine å ta livet av jervunger i hiene i statlig regi; endret rovviltforskriften slik at «offentlige interesser» vesentlige nok til å ta livet av truede rovdyr skal inkludere folks motvilje og næringsinteresser som jakt (2017) – etter NOAHs mening i sterkt strid med Bernkonvensjonen; innført den kontroversielle jaktformen løs på drevet halsende hunder etter ulv (2018); åpnet for flere problematiske jaktformer for jerv (2019); utvidet jaktperioden for ulv til ut mai – d.v.s. i yngletiden hvor alle dyr har krav på yngletidsfredning (2019).

Mediene som aktør

Normalt sett skal ikke mediene i seg selv være pådriver for eller imot en spesiell politisk sak. I rovdyrsaken ser NOAH likevel at mediene – noen mer enn andre – selv er pådrivere for negative holdninger til rovdyr. Dette gjelder både lokalaviser og enkelte riksmedier.

Farget redaksjonell ordbruk er vanlig - f.eks. om ulv som "lusker rundt hus", "herjer" eller kalles "drapsulv". Man kan også observere en skjevfordeling i kildebruk – særlig med hensyn til ulvedebatten. Selv om et flertall av befolkningen er for ulv – også i de områdene ulven lever – er flertallet av oppslagene om hva folk mener om å bo nær ulv, av negativ karakter. Selv om det store ulvevennlige flertall skulle foretrekke å ikke si noe som potensielt støter naboen, burde ikke journalistene ha problemer med å finne frem til kilder som ønsker å forsvare ulven lokalt. Men intervjuer med lokalbefolkning i ulvesonen som ønsker ulv, ville forkludret det klare bildet av «by mot land». NOAH har aktivt jobbet for å sette fokus på dette – og man har sett noe nyansering som følge av dette.

Men mediene har i store trekk tatt til seg Senterpartiets og næringsorganisasjonenes narrativ gjennom reportasjer, intervjuer og debatter – i strid med hva forskningen forteller. Forskerne fra NINA uttaler følgende i en rapport om nordmenns holdning til rovdyr (2017): "Mens dette skrives, er Trygve Slagsvold Vedum på TV. (...) Premisset han legger til grunn er at folk som lever i områder med ulv, ikke ønsker å ha den der. Han finner liten støtte for en så generell påstand i resultatene fra denne undersøkelsen."29

"Selv om et flertall av befolkningen er for ulv – også i de områdene ulven lever – er flertallet av oppslagene om hva folk mener om å bo nær ulv, av negativ karakter."

Mens folk fra distriktene som er positive til rovdyr synes lite i mediene, får enkeltpolitikere med klare særinteresser derimot svært lett tilgang til media med sine meninger – ofte uten at de balanseres av en motpart eller korrigeres av en fagperson. Med andre ord gir media selv enkelte politikere større mulighet enn andre, for å øve politisk press innad i sine egne partier. Som eksempel intervjuet mediene Høyre-politiker, jaktselskap-eier og nåværende lobbyist mot rovdyr, Gunnar Gundersen, om ulv ca. 730 ganger over en 12-måneders periode 2016/2017 - like mange ganger som talspersonene fra Naturvernforbundet, WWF og NOAH tilsammen ble sitert om ulv i media i samme tidsrom.30 Det er et tegn på at de interessene Gundersen representerer tar mediene for gitt i rovdyrdebatten, når Naturbruksalliansen (som representerer ulike næringsorganisasjoner mot rovdyr) ved Gundersen som leder, klaget til Kringkastingsrådet på at NRK dekning av NOAHs markering for rovdyr i 2019, var for positiv til ulv.31 NOAH sendte et motsvar og påpekte at NRKs dekning av de fire siste markeringene for og mot ulv, besto i 4 minutter ulvevennlige innslag og hele 24 minutter ulvefiendtlige innslag – herunder en hel forhåndsreportasje med oppfordring til å møte opp i demonstrasjon mot ulv.

Har medienes omtale av et kritisk truet dyr noen praktiske konsekvenser? Det viser seg at svaret dessverre er ja. En studie fra 2015 i Spania, utført av forskere fra to spanske universiteter og NMBU i Norge, viser at media driver frem nedskyting av truede rovdyr.32 I følge studien er antall mediaoppslag om ulv ikke proporsjonalt med den faktiske størrelsen på skadene forårsaket av ulv. Derimot var det en klar sammenheng mellom antall nyhetsoppslag og antall ulver drept i skadefelling. Desto flere negative artikler om ulv - desto flere ulv ble skutt. Og som en skjebnenes ironi viste studien at flere skutte ulver ga flere skader på beitedyr året etter - noe som bl.a. forklares med oppsplitting av flokker. Forskerne mener at andre strategier enn skyting må på banen, og at "dette gjør det også aktuelt å se nærmere på rollen til mediene og opinionsdannere som potensielle forsterkere eller drivere av konflikt rundt ville dyr: mediene ser ut til å drive frem nedskytings-initiativer."

Kilder

  1. http://science.sciencemag.org/content/344/6187/1246752
  2. https://academic.oup.com/bioscience/article/67/12/1026/4605229
  3. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-21-20152016/id2480008/sec1
  4. Davis, N. B., et al., 2012, An introduction to behavioural ecology.
  5. Dutcher, J., og Dutcher, J., 2013, Ulvens skjulte liv, National Geographic.
  6. Dutcher, J., og Dutcher, J., 2013, Ulvens skjulte liv, National Geographic.
  7. Karlsson, J., & Johansson, Ö. (2010). Predictability of repeated carnivore attacks on livestock favours reactive use of mitigation measures. Journal of Applied Ecology, 47(1), 166-171
  8. Rigg, R., Finďo, S., Wechselberger, M., Gorman, M. L., Sillero-Zubiri, C., & Macdonald, D. W. (2011). Mitigating carnivore–livestock conflict in Europe: lessons from Slovakia. Oryx, 45(2), 272-280
  9. Fernández-Gil, A., Naves, J., Ordiz, A., Quevedo, M., Revilla, E., & Delibes, M. (2016). Conflict misleads large carnivore management and conservation: brown bears and wolves in Spain. PloS ONE, 11(3), e0151541
  10. Santiago-Avila, F. J., Cornman, A. M., & Treves, A. (2018). Killing wolves to prevent predation on livestock may protect one farm but harm neighbors. PloS one, 13(1), e0189729
  11. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-21-20152016/id2480008/sec1
  12. http://www.njff.no/nyheter/2014/Sider/nok-ulv.aspx
  13. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-21-20152016/id2480008/sec1
  14. http://www.hjortevilt.no/hvor-mange-elg-spiser-ulven/
  15. http://www.hjortevilt.no/hvor-mange-elg-spiser-ulven/
  16. https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/statistikker/elgjakt
  17. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-21-20152016/id2480008/
  18. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-21-20152016/id2480008/
  19. Statistikk fra Agria 21.03.2012, www.agria.se/agria/artikel/vad-sagerstatistiken-om-skador-vid-jakt og www.agria.se/agria/artikel/risk-for-vargmote-och-andra-olycksfall-for-hund
  20. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-21-20152016/id2480008/
  21. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-21-20152016/id2480008/sec1
  22. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2015-2016/inns-201516-330/2/
  23. Fauchald, Ole Kristian, brev til Klima- og miljødepartementet: Juridisk betenkning angående vedtak om lisensfelling av ulv. 27.02.2017.
  24. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2009-06-19-100?q=%C2%ABM%C3%A5let%20er%20at%20artene%20og
  25. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-21-20152016/id2480008/sec1
  26. https://www.nina.no/Aktuelt/Nyhetsartikkel/ArticleId/4322/Noen-faerre-liker-ulven
  27. «Frykten for ulven», NINA, 2002
  28. https://www.nina.no/Aktuelt/Nyhetsartikkel/ArticleId/4322/Noen-faerre-liker-ulven
  29. ”Nordmenns holdning til store rovdyr”, Krange, Skogen og Helland, NINA rapport 1386, 2017
  30. Søk i Retriever.com på de fire aktuelle navnene juli 2016- juli 2017.
  31. Klage fra Naturbruksalliansen til Kringskastingsrådet 14.02.19
  32. Fernández-Gil A, Naves J, Ordiz A, Quevedo M, Revilla E, Delibes M (2016) Conflict Misleads Large Carnivore Management and Conservation: Brown Bears and Wolves in Spain. PLoS ONE 11(3): e0151541. doi:10.1371/journal. pone.0151541

FAKTA

  • Studier viser at letale metoder for å forhindre husdyrtap fra ulveangrep ikke har noen funksjon, men tvert imot kan øke tap av beitedyr i et større område.
  • Flertallet av sauene som dør på utmarksbeite, dør som følge av ulykker eller sykdom – urelatert til rovdyr.
  • Trafikken dreper like mange elger som over 10 ulveflokker, og jegere dreper elger tilsvarende 300 ulveflokker.
  • «Bestandsmål» for en truet art er per definisjon et minimumsmål, men flere norske stortingspolitikere kommuniserer som om dette er maksimumsmål.
  • Med dagens rovdyrpolitikk har Stortinget i realiteten brutt Bernkonvensjonen, Grunnlovens § 112 og Naturmangfoldloven.